Oppsummering Dypdykk 2: De vi ikke når - Voksne og avhengighet
I årets Impact Challenge program har vi fokus på Psykisk helse under tittelen “De vi ikke når”. Hva gjør vi med de vi ikke når? Hvordan kan vi hjelpe mennesker som ikke selv oppsøker hjelp? I det andre av tre dypdykk presenterte en rekke dyktige eksperter fra feltet ulike perspektiver på barrierer som ligger til grunn for at ikke alle får hjelpen de trenger i tide, og hvilke muligheter de ser for å forbedre systemene. Under finner du en sammendrag av noen av hovedpunktene.
Kristina Åkerblom, Ph.d kandidat ved HVL, Psykologspesialist, og Prosjektleder i Drop out-teamet hos Albatrossen snakket med kollegaen hennes, erfaringskonsulenten Anne Eriksen Hammer, om barrierene rusavhengige opplever i møte med systemene. Tilbudene er i for lite grad fokusert på mottakerens behov, og for stor grad fokusert på egne indre styring og logikk. Det er mangel på medvirkning i egen oppfølging. En blir passivisert og hjelpeløs, men trenger å eie sin egen prosess. I tillegg bruker tjenestene for lite erfaringskunnskap. Mer samskaping og samproduksjon i tjenesteutviklingen er nødvendig. I tillegg er styringsdokumentene for lite kjente og for vage.
Veronica Skogvold er Pakkeforløpskoordinator ved avdeling for rusmedisin ved Haukeland Universitetssykehus ga et innblikk i implementeringen av pakkeforløpet. Målsetting for pakkeforløpet er økt brukermedvirkning og sømløse og koordinerte pasientforløp. Systemet skal være forutsigbart og unngå faglig ubegrunnet ventetid før utredning, behandling og oppfølging. Det vil kunne gi et mer likeverdig tilbud til pasienter og pårørende uavhengig av hvor de bor. Pakkeforløpet skal også sørge for bedre ivaretakelse av somatisk helse og gode levevaner.
Øyvind Rehorst Kalsås er klinisk sosionom og spesialist i familieterapi ved avdeling for rusmedisin ved Haukeland Universitetssykehus og høyskolelektor ved HVL. Han hadde fokus på samhandling og samarbeid mellom tjenestene. Som barriere nevnte han et forskjellig oppfatning av hva behandling betyr. Det er en for lang avstand mellom opplevd problem og sammenhengende terapeutisk hjelp. Han snakket også om manglende involvering av familie og sosialt nettverk og for lite kompetanse om dette i systemet. Det er for lite samarbeid mellom ulike instanser, og med pasient og pårørende. Ulike modeller for behandlingsløp og ulik forståelse av hva som er god behandling bidrar til å skape forvirring.
Eva Karin Løvaas, Daglig leder ved AKT kompetanse, forklarte at det har vært store endringer i rusfeltet fra 2004 ved opprettelse av tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Det førte med seg både positive og negative konsekvenser. Positive endringer er blant annet bedre pasientrettigheter, konsekvenspedagogikk ved rusmiddelinntak, redusering av uønsket atferd, at ROP lidelser adresseres, økt medisinfaglig tilbud gjennom LAR, og etableringen av nasjonalfaglige retningslinjer. Som negativ påvirkning viser hun til økt byråkratisering. Det sosialfaglige fortrenges også av økt medisinfaglig fokus. Effektivisering og økt rapportering skaper tidspress for behandlerne. I tillegg er det redusert fokus på tilstedeværende omsorg og oppfølging. Det følger til unødige og kostbare kontrollregimer.
Tjenesteutviklingen må sette brukeren i sentrum, med fokus på de vi ikke når.
Effektivisering skulle sørge for reduksjon av unødvendig byråkrati. Vi trenger treffsikre tjenester og måloppnåelse på brukernes premisser. Tjenestene må ta utgangspunkt i både rusmidlenes tidsavhengige og tidsuavhengige virkninger. Fysiologiske virkninger påvirkes i svært liten grad av ytre rammevilkår; psykologiske virkninger kan påvirkes av ytre rammevilkår; sosiale virkninger påvirkes av ytre rammevilkår.
Det er feil forankring av eierforhold i tjenesteutviklingen. New Public Management lover brukermedvirkning - men på systemets premisser. Det finns også manglende recovery-forankring i tjenesteutviklingen. Styringsdokumentenes negative slagside oppstår når de ikke blir brukt som tenkt. Økonomistyring på ville veier er en følge av asymmetrien av makt i systemet. Samfunnstrender fører til manglende inkludering, slik at spesialisthelsetjenesten og kommunene fremstår som suveren. Tjenesteutviklingen tar ikke tilstrekkelig hensyn til kunnskap om avhengighet.
Anne Almquist er prosjektleder i Aurora, et tilbud av ALF for kvinner før, under eller etter straffegjennomføring i samarbeid med kriminalomsorgen. Kvinner er en minoritet i fengsel og blir dårligere behandlet i kriminalomsorgen enn menn. Sentralisering av kvinnesoning fører til at kvinner soner langt borte fra hjemstedet sitt og så er det vanskelig å få besøk og holde kontakt med barn og familie under soning. Kvinner som trenger helsetjenester får de men når de er løslatt er det uten sømløs behandling – noe som fører til at de må begynne på nytt. Mange kvinner opplever ensomhet ved løslatelse, da de skal kutte kontakten med det gamle miljøet. Det finns ingen målrettet nettverksbygging gjennom straffegjennomføring fordi kvinnene soner langt unna der de skal bli løslatt. Sentralisert soning gjør også boligsituasjonen utfordrende ved løslatelse. Dessuten er det ikke lett å møte til soning langt fra hjemstedet ditt hvis du er i aktiv rus. I tillegg har kvinner i aktiv rus gjerne ikke bolig og mottar derfor ikke soningsinnkalling, noe som fører til at de gjerne blir ettersøkt og pågrepet. I Annes øyne er sentralisert soning for kvinner en fiasko med tanke på kriminalitetsforebygging, at det med dagens systemer er lite omsorg i kriminalomsorgen og at dette er et brudd på menneskerettighetene.
Susanne Irene Trønnes er prosjektleder for overdosestrategien ved etat for psykisk helse og rus i Bergen kommune. Hun satte fokus på de vi mister til overdoser og deres pårørende. Det finnes mange overdosedødsfall som kommunen ikke vet noe om. Politiet og ambulansen har taushetsplikt og statistikken fra FHI er allerede ett år gammel før tallene publiseres. Det vanskeliggjør hendelsesanalyse av dødsfallene for å finne svikt i systemene. Flere dør av overdoser på legemidler, for eksempel kronisk smertepasienter.
De er ikke kjent i hjelpeapparatet annet en av lege. Muligens finnes det for lite informasjon om farene. Etterlatte etter overdosedødsfall opplever skam. For de er det vanskelig å ta imot støtte. Flere sliter med langvarig eller kronisk sorg og kan være redd for å bli møtt med fordommer.
Disse barrierene og mer vil vi jobbe med videre i programmet gjennom levende bibliotek den 30. september og innovasjonscamp den 16. - 18. oktober. Vi håper du har lyst til å være med!
Gikk du glipp av arrangementet? Filmen er tilgjengelig her.