DYPDYKK 3: Aldring og mangfold
Aldring og mangfold
ved Linn-Heidi Lunde, forfatter, psykologspesialist
og forsker Haukeland universitetssykehus.
Aldring og mangfold er et perspektiv som ofte blir glemt. Vi har en tendens til å betrakte eldre som en homogen gruppe som er lik hverandre og som har de samme behovene, men det som er faktum er at det er ingen gruppe som er så forskjellige fra hverandre som nettopp eldre. Det er et stort mangfold her og store individuelle variasjoner i både helse, funksjon, interesser, vaner, preferanser med mer.
Jeg ønsker å formidle et nyansert perspektiv på aldring, eldre og alderdom, og dessverre er det sånn at mange lærebøker er spekket med et ganske unyansert syn på aldring. Aldring, forfall og skrøpelighet er ofte det som forbindes med eldre og alderdom. Jeg er klinisk psykolog først og fremst, men er like mye opptatt av det vi kaller et sosialgerontologisk perspektiv, et litt mer overordnet perspektiv på det med alderdom. Jeg har derfor fordypet meg litt i temaet på fritiden, og har skrevet to bøker om det. Den siste boken kom i vår og er en fagbok, den første var mer en selvhjelpsbok rettet mot eldre. Den siste går rett inn og pirker i de seiglivede mytene om hva det innebærer å bli eldre.
Hva er aldring og hvem er de eldre?
Det er et definisjonsspørsmål. I deler av arbeidslivet er man ansett som eldre når man er 45-50 år. Vi vet for eksempel at mange arbeidsgivere lar være med å kalle inn 50 åringer på intervju basert på kjente myter, som for eksempel myten om manglende omstillingsevne og manglende evne til å sette seg inn i ny teknologi. Innenfor spesialisthelsetjenesten, som for eksempel alderspsykiatrien, er en eldre en person fra 65 år og oppover, og innenfor geriatrien er det er en person som er 70 eller 75 og eldre.
Verdens helseorganisasjon (WHO) har en definisjon på en eldre som en person på 60 år og oppover. Vi vet også at det blir flere og flere 100 åringer med over 1000 hundreåringer i Norge i dag. Fra 60 - 100+ er det et stort spenn med flere generasjoner, derfor blir det helt feil å behandle folk i denne store gruppen eldre som en homogen gruppe.
Hva er så aldring?
Aldring er først og fremst forandring. Aldring er en livslang prosess som starter den dagen vi fødes og det må vi ikke glemme - det gir et litt annet perspektiv på ting. Aldring har forskjellig tempo i de ulike organene, og noen funksjoner eldes tidlig og andre funksjoner eldes på et mye senere tidspunkt. Synet for eksempel eldes ganske tidlig, allerede i tenårene. Så har du en funksjon som hukommelsen og som ofte er det som forbindes med aldring - den eldes på et mye senere tidspunkt. De endringene som skjer kroppslig, mentalt og for så vidt også sosialt skjer ganske langsomt, og har liten betydning i hverdagslivet før man er godt oppe i årene. Det er viktig å presisere er at det skjer også vekst og utvikling gjennom livet. Det foregår parallelt med forfall og reduksjon helt frem til vi dør. Takket være hjerneforskning og nevrovitenskapen vet vi veldig mye om hjernen i dag og at den er veldig fleksibel. Hjerneforskningen viser til at det er 70-årige hjerner som ser ut som 40 år gamle hjerner og vise versa, så alder er en veldig dårlig indikator på det meste.
Aldringsforløpet er svært forskjellig fra person til person. Det vet vi når vi ser oss rundt - det kan være stor forskjell på eldre. Noen ser ut som de er 90, mens andre ser ut som de er langt yngre. Aldringsforløpet kan også påvirkes. Det er en porsjon gener inne i bildet selvfølgelig, men veldig mye handler om livsstil og riktige livsstilsvalg.
De som har forsket på sosial gerontologi, og vi har et godt miljø for det i Norge tilknyttet høyskolen i Oslo (NOVA), sier at aldring må sees på som en del av et langt liv, der tidligere valg, hendelser og levekår er med på å forme alderdommen (Daatland og Solem, 2011).
Den vi er og det vi tar med oss inn i alderdommen påvirker selvfølgelig hva som skjer i den fasen av livet. Jeg pleier å trekke frem Margaret Bondevik som tok doktorgrad da hun var 67 år og er i midten av 80 årene i dag og fortsatt aktiv. Hun har på bakgrunn av doktorgradstudien sin kommet opp med et slagord. Gjennom å intervjue 100 åringer så mente hun det at vi kan lære mye om aldringsprosesser, og det hun konkluderte med da var at ”selv om de fleste syke er gamle, er de fleste gamle friske”. Det må vi ikke glemme.
Vi har en langt friskere eldre befolkning enn noensinne, og dette er utdrag fra folkehelserapporten i 2014 som da slo fast at:
Dagens eldre er friskere og har bedre funksjonsnivå enn tidligere generasjoner eldre. Det har sammenheng med velstandsutvikling, men også utdanningsnivået på nye generasjoner.
Dagens eldre har mindre behov for hjelpe og omsorgstjenester, sammenliknet med tidligere. Bare 6% bor på langtidsplass i sykehjemmene.
Forskning burde i mye større grad fokusere på friske eldre. Vi vet mindre om hva som kjennetegner de friske eldre.
Til tross for at vi vet at eldre i dag er friskere enn tidligere og at det er forferdelig mange spreke og oppegående til langt opp i årene, så eksisterer det likevel et overdrevent negativt syn på aldring og alderdom. Veldig mange eldre lar seg begrense av seiglivede stereotypier. Og disse stereotypier begynner å gjøre seg gjeldende ganske tidlig i livet vil jeg tørre å påstå, når selv folk nede i 30 års alderen begynner å klage på at de nå kjenner på alderdommens tyngde. Mange begynner å dra alderskortet ganske tidlig.
Jeg tenker derfor at eldre selv har et ansvar for å ikke la seg begrense. Hvis man skal ta eldre på alvor må de eldre også ansvarliggjøres, ellers blir det litt nedlatende. Noe av det jeg opplever er at vi ofte snakker med litt nedlatende holdning når vi snakker om eldre, selv vi som er opptatt av det motsatte. Aldersstereotypien er rundt oss og en del av samfunnsstrukturen.
Jeg har gjort et dypdykk i litteraturen når det gjelder dette med ensomhet og tar det også opp i bøkene mine. Her har jeg funnet fersk forskning som viser at Norge ligger på bunn når det gjelder forekomst av ensomhet i Europa. Norske eldre er de minst ensomme i Europa. Det er et overdrevent fokus på dette med ensomhet og unge er faktisk like ensomme som eldre. Det er en del av stakkarsliggjøringen av de eldre som jeg opplever. Det betyr ikke at vi skal kimse av det med ensomhet for de det gjelder (ca 10%) og for disse er det et alvorlig problem. Men vi må huske på at de fleste eldre er ikke ensomme.
Jeg har nevnt stereotypien om manglende omstillingsevne som gjør at en del eldre utestenges fra arbeidslivet, og det er alvorlig. Men også dette med skrøpelighet, trøtthet, og at for eksempel eldre er ubemidlet er også en ganske seiglivet stereotypi. Faktum er at det er ingen grupper som har større inntektsvekst enn eldre. Så her er det all grunn til å pirke borti disse mytene.
Konsekvenser av negative stereotypier er nedlatende holdninger til eldre. Man tror ikke på at eldre har vilje til å endre atferd eller har motivasjon til å endre vaner. Man tar ikke eldre på alvor, igjen stakkarsliggjøring gjennom manglende tro på eldres evne til å lære nye ferdigheter. Eller manglende tro på eldres evne til omstilling, mestring og ny vekst.
Aldersdiskriminering er på en måte handlingsperpektivet i dette. Stereotypiene er forestillingene og fordommene innebærer det følelsesmessige forholdet vi har til det med aldring. Aldersdiskriminering er det vi gjør med det - når eldre fratas de samme rettighetene og mulighetene som yngre kun på grunnlag av kronologisk alder. Vi ser det i arbeidslivet og vi ser det i helsevesenet. Det er faktisk tilfellet at eldre i mindre grad enn yngre får de samme tilbudene innen helsetjenester - og dette foregår i dag.
Disse stereotypiene har vi alle i oss, og de oppstår tidlig i livet. Vi internaliserer de etter hvert som vi vokser til, sånn at når vi blir gamle retter vi de mot oss selv. Det kan da - i verste fall - bli til selvoppfyllende profetier, og det er det forsket en del på blant annet av en forskningsgruppe ved Yale. Det vi ser er at disse stereotypiene som vi retter mot oss selv påvirker både helse og funksjon. Personer som har en overvekt av negative stereotypier om egen aldring har høyere risiko for å utvikle helseproblemer og funksjonssvikt. I verste fall kan dette føre til for tidlig død.
Det å forvente at en med alderen skal få svekket hørsel, dårligere syn, kroket holdning, svekket gangfunksjon osv. det vil faktisk kunne bli en selvoppfyllende profeti. Hvis du forventer at du skal bli glemsk med alderen så kan det være at du anstrenger deg mindre for å huske.
Hva viser så forskningen om eldres forutsetninger? Hva kan vi forvente av eldre?
Folk flest overdriver betydningen av disse negative endringene som skjer ved økende alder. Disse endringene har som sagt liten betydning i hverdagen før godt oppe i årene.
-Mange av endringene som skjer kan påvirkes gjennom ulike former for trening, teknikker og øvelser. Hukommelsen for eksempel er en veldig påvirkbar funksjon som kan trenes opp også hos folk som faktisk har en kognitiv svikt eller demens.
Det er også viktig at vi som er opptatt av eldre på ulike måter og i ulike sammenhenger også i møtet med eldre faktisk fremsnakker fordelene med det å bli eldre, og vektlegger for eksempel:
Modenhet
Erfaring
Trygghet
Stabilitet
Fleksibilitet
Mindre negative følelser
Mer av de positive følelsene
Større tilfredshet
Morgendagens eldre vil kjennetegnes ved å ha høyere utdanningsnivå, høyere yrkesdeltakelse, større tro på egen mestring og kontroll, større forventning til å kunne påvirke sin egen alder og situasjon enn det dagens eldre har, og de vil være mer kravstore og mindre beskjedne når de kommer til helsevesenet. Det blir en annen type eldre.
Vekst og utvikling foregår hele livet og det må vi ikke glemme, og det å være klar over og reflektere over dette er helt sentralt, spesielt om du er helsepersonell i møte med eldre pasienter. Det er mulig å påvirke sin egen aldring og det er ikke alltid samsvar mellom kronologisk og biologisk alder. Man er aldri for gammel til å lære seg nye ting!
