Hvordan være en fritidsarena som aktivt fremmer god psykisk helse for alle? LARS HÅBERG OTTESEN

Lars Håberg Ottesen, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Lars Håberg Ottesen, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Lars har som prosjektkoordinator for Forandringshuset i Loddefjord, og i ulike roller i folkehøgskole og fra organisasjoner i ideell sektor jobbet tett på ungdommer som opplever utenforskap, psykiske helseplager og psykisk sykdom. Har hatt tett kontakt med offentlige behandlings- og oppfølgingstjenester gjennom ungdommene han har jobbet med. 

Jeg jobber i en organisasjon som heter Forandringhuset, vi er flere hus rundt omkring i Norge, og er kultur- og aktivitetshus for barn og unge. VI har en primær målgruppe som er 13-26 år, og så jobber vi også veldig mye med barn og familier. Vi er forankra i to veldig store organisasjoner innenfor barne og ungdomsarbeid og en kvinneorganisasjon. Og så har vi en stor partner i Sverige som heter Fryshuset, som er Nordens største på ideell aktivitet innen forebyggende barn- og ungdomsarbeid. Vi er ikke like store, vi har ikke holdt på så lenge heller.

Vår viktigste oppgave er å bygge åpne og trygge fellesskap der barn og unge kan være seg selv, og leve og utvikle seg selv som mennesker, vi er i kontinuerlig forandring for å sikre at det vi gjør alltid svarer på barn og unges behov. Alle unge mennesker trenger å bli bekreftet, hørt og utfordret slik at de tør å være seg selv, og får mot til å stå opp for andre. Vi er en ganske ny aktør, og vi har vokst veldig fort siden vi startet i 2016.

Vi jobber innenfor det å være et kultur- og aktivitetshus, og det kan være alt mulig. En av de viktige tingene som vi gjør for tiden, og som vi kommer til å gjøre mer er å gi unge mennesker arbeid til å drive vårt arbeid. Også har vi veldig mange frivillige, men det er gjerne litt voksne.

En av våre virksomhetsområder er aktiv fritid, som består av fritidsaktiviteter og som er veldig viktige. Vi er en av de organisasjonene som har skrevet under på fritidserklæringen som også Stortinget og Regjeringen og de største Barne- og ungdomsorganisasjonene har gjort. Den sier veldig enkelt at alle barn og unge har rett til å være med i en organisert fritidsaktivitet, men denne muligheten er jo helt avhengig av hva aktiviteten koster. Det er veldig mange barn og unge som står utenfor organisert fritidsaktivitet. Og veldig mange av disse møter vi.

Vi jobber også med inkludering og samfunnsengasjement; hvor vi har egne ledertreningskurs, vi har egne jentegrupper gjerne spesielt rettet inn mot unge jenter med minoritetsbakgrunn hvor vi jobber mye med negativ sosial kontroll. Også har vi utviklingsarbeid/entreprenørskap, som er en annen paraply. Her har vi et eksempel fra Grønland i Oslo hvor to unge gutter har startet en café som fungerer litt som et jobbformidlingssenter. Hele målet med caféen er at man skal kunne komme inn, sette seg ned, bli kjent med noen, også begynner man å dele erfaringer og så har den andre gjerne andre kontakter. Deretter begynner man å se; hvordan kan vi få deg en jobb? Dette er et veldig spennende arbeid. Vi har veldig lyst til å se om man kan få dette til i Bergen også.

Vår partner, Fryshuset i Sverige, har et eget institutt for måling av sosiale effekter. Vi har kanskje ikke kommet så langt i Norge hvor vi ikke enda helt klarer å måle effektene av det å drive barne- og ungdomsarbeid og det å ha spesielt fokus på barn og unge som av ulike grunner opplever utenforskap. Men, vi vet at hvis man bruker 1 million på tidlig innsats på barn og unge så har man spart samfunnet for ca 25 millioner, hvis man lykkes selvfølgelig.

Vi holder til i et kommunalt hus i Loddefjord, hvor vi ikke er alene, vi jobber hele tiden sammen med Bergen Kommune og andre aktører som er på huset. Andre steder i Norge har vi egne hus. Det siste året, fra mars til mars, har vi hatt i overkant av 520 ungdommer, som for oss er ganske høye tall, og som er nesten en dobling fra året før.  De kommer i stor grad i helger og skoleferier hvor vi har veldig fokus på aktivitetene våre. Vi har ikke hatt så veldig mye ressurser til å drive så mye aktivitet på ordinære ukedager, men vi gjør det likevel.

I Loddefjord er det ganske høy drop-out prosent i organisert fritidsaktivitet i løpet av ungdomsskole årene, som er nærmere 80% for gutter. De som deltar hos oss, deltar som regel ikke i andre aktiviteter. Vi har ganske mange som opplever at de ikke hører til noe annet sted, og ungdommer i dag har jo tettere kontakt med foreldrene, men det gjelder jo ikke alle.

Vi vet at i Norge er det ca 20-25% av ungdommer som har opplevd ensomhet, og vi møter mange ungdommer som har lite eller ingen tro på seg selv og har lite fremtidsutsikter. Vi møter en del ungdommer som isolerer seg, de blir gjerne kjørt av foreldrene fordi foreldrene er veldig opptatt av at de må være med på noe. Også kommer de og setter seg ned, også spør vi «hvorfor er du her?» også sier de «aner ikke». Det er ganske vanlig at de nesten er plassert fordi foreldrene er opptatt av at man må være med på noe, og ettersom de har hørt at her er det noe annerledes. Og så møter vi ungdommer med depressive tanker, ungdom som skader seg selv, ungdommer som har selvmordstanker, og som opplever seg som en byrde for andre.

Så er det et ganske stort spekter fra de som deltar på andre ting og som kommer inn og har kjempelyst til å bruke alle ressursene de har på et ungdomshus - og de som setter seg ned og ikke vet helt hva de skal gjøre med seg selv. Vi er veldig opptatt av at de ungdommene som faller innenfor her, de får heldigvis oppfølging allerede og hvis ikke så må vi veldig fort gå i dialog med foreldrene der det er mulig.

Vi jobber med å skape inkluderende og trygge omgivelser for ungdommer. Felleskap hvor man kan ha en følelse av å ha en tilhørighet. Man har både ungdommer som får støtte andre steder og er «drop-outs» fra andre arenaer og de som deltar i fritidsaktiviteter, som opplever stor grad av mestring i livet sitt og som har sterke identitetsmarkører.  Om vi skal jobbe med alle disse så må vi ha noe å inkludere til, og vi er nødt til å lage disse åpne og inkluderende felleskapene som favner alle.

Poenget med denne overskriften her «vi ser utfordringene, andre ser problemene», er at når det kommer ungdommer inn så jobber vi veldig mye med hvem ungdommene er, hva de er gode på, hvor ser de for seg at de skal være, hva slags valg tar de? En slags myndiggjøring. Vi jobber mye relasjonelt, vi får mye tid til de gode samtalene og de oppstår jo mer naturlig når vi gjør ting sammen. Så da bruker vi mye tid på å finne ut hva er det som er bra med deg, for det er en del som ikke synes det er noe bra med seg selv.

Blomster og ugress er et bilde som vi ofte bruker, hvor vi fokuserer på blomstene som vokser opp og kanskje ikke alt ugresset, der oppvekstsvilkårene er vanskelige, for det er det veldig mange andre som jobber med kontinuerlig. Vi ansetter veldig ofte ungdommer som erfaringskonsulenter som har kompetanse på de tingene som vi jobber med. Jeg vet ikke alt, så når vi jobber med jenter som opplever sosialkontroll, ungdommer som kommer fra steder hvor man har opplevd krig, så er det å ansette andre ungdommer som har de samme erfaringene, som har gått opp noen spor før, det er kjempe viktig. Og det er jo ungdommer som vil kjempemasse, og for oss er det viktig å ansette de også for å tydeliggjøre at det er en jobb de gjør. For mange er det også viktig å kunne ha en liten inntekt

Vi har veldig stort fokus på å bygge relasjoner. Vi er ikke bare et hus som står åpent også kan man komme inn. Man kan gjøre det også, men det skal alltid foregå en aktivitet som man kan bli med på. Fordi da oppstår mye mer av de sosiale relasjonene som vi er opptatte av. Vi er veldig opptatte av trygge rammer hvor ungdommer skal kunne utvikle egne interesser. Vi gir utfordringer også er det viktig at man blir sett og hørt i saker som angår seg selv.

Det er også utfordringer i dette arbeidet; vi har hatt 520 ungdommer innom huset i løpet av det siste året, så hvor godt klarer vi med små ressurser å jobbe relasjonelt med alle. Vi klarer jo ikke det, så det er en kjempe utfordring som vi har. Et av de aller største behovene som vi ser er at ungdommer, som gjerne er ganske sårbare, har et veldig sterkt behov for voksenkontakt på egne premisser. Det må være de samme folkene som er der. Vi må kunne jobbe med den aktiviteten en ønsker. Vi må klare å bruke ungdommer til å styre egne aktiviteter, men samtidig sikre at man har trygge, gode voksne i nærheten.

Takk!

Dypdykk 1Silje Grastveit