Hvordan inkludere dem som kjenner utfordringene aller best? BASTE BRUARØY

Anders Tvedt og  Baste Bruarøy, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Anders Tvedt og Baste Bruarøy, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Baste Bruarøy har de siste 15 år arbeidet innenfor psykisk helse vern, rusomsorg/psykiatri og som Daglig leder for Hyssingen & Hardanger Produksjonsskole. Baste kommer egentlig fra hotell og restaurant bransjen hvor han i 9 år var utenlands. Brenner for ungdom generelt og det å sammen skape muligheter. Baste har med seg Anders Tvedt i dette innlegget.


Når jeg står foran en sånn forsamling så pleier jeg alltid å begynne med; «hvor mange har hørt om Hyssingen? Opp med hånden».*mange hender* Så bra da, det viser at vi begynner å bli litt kjent der ute, og det er hyggelig.

Kort fortalt er Hyssingen en skole for de som ikke har lykkes i ordinær skole, vi har holdt på nå i 4 år, har nettopp åpnet opp en ny avdeling i Hardanger. Så vi har kommet for å bli, og vi ser at produksjonsskoler det vokser fram i Norge. De er noe i gang i Trondheim og en skal også i gang i Stavanger.

Det vi gjør på Hyssingen, det er at disse ungdommene som kommer inn til oss, de har gjerne mistet litt troen på seg selv. Så da er det vår oppgave å gi de tilbake den troen på seg selv, og gjerne skape en retning; et mål. For når en ungdom har troen på seg selv, og har et mål i sikte da er alt mulig. Grunnen til at vi står her i dag er at vi har hatt inne ca 200 ungdommer siden vi åpnet. Vel 80% av de har påviste problemer, eller utfordringer med sin psykiske helse. Det vil si, de har mottatt behandling, vært i behandling eller vi har skaffet dem behandling. Det dreier seg om ca 150 ungdommer.

Hadde dette vært for et par år siden så hadde jeg gjerne stått her, stått på en konferanse, og stått og bablet om ulike statistikker. Også hadde jeg sagt noe som at i fjor var det 4700 innleggelser på denne gruppen på DPS. Det har vært en økning i påviste psykisk lidelser på jenter på ca 40% siste 5 år. Ca ¼ av Norsk ungdom har påviste kriterier for insomnia, det vil si at de sover ikke. Osv, osv. Så ville jeg gjerne sagt noe om hvorfor dette skjer, jo generasjon prestasjon, utviklingen av sosiale medier osv, osv. Men dere vet jo alt dette, og hvis dere ikke vet det så kan dere google det. Dere kan google generasjon prestasjon og psykisk helse; alt er tilgjengelig. Men, for oss så handler det jo ikke om tallene, for oss handler det om ungdommer som Anders. Om historier. Ungdommer som vi bryr oss om, som vi blir glad i, som deler disse historiene med oss. Og da vokser det frem et behov for oss, å gi disse ungdommene en stemme, et ansikt, å dele. Så det er det vi holder på nå.

Så det vi har gjort, eller det som skjedde er at jeg begynte å snakke om dette til mine medarbeidere, og sa liksom  - vi må gjøre noe her. Så kom det frem at vi skulle lage en film. Også vet ikke jeg om det var Rudi som lekket det, altså noen som jobber hos oss, ellers hadde ikke jeg tenkt å rekruttere. Anders kom inn til meg, sammen med to andre, og sa dette vil vi være med på. Det er veldig modig. Så det vi skal i dag; vi skal rett og slett høre litt på Anders. Også skal han fortelle litt om det han har opplevd, og hva de voksne og hva lærerne gjorde.

For når du begynte hos oss Anders, for ca 1,5 år siden, da vil jeg påstå at du var ganske traumatisert, du sa ingenting, du snakket ikke. Kan du fortelle litt om din historie og hva du opplevde?

Anders: Ja jeg ble mobbet fra ca barnehagen til ca 10-klasse pluss minus. Så da jeg begynte på VGS da var jeg helt nedslått. I 7 klasse hadde jeg allerede begynt med selvskading, og det holdt jeg på med helt til jeg begynte på Hyssingen. Og det første året på VGS fikk jeg endelig det sammenbruddet jeg faktisk trengte, sånn at jeg endelig fikk hjelp hos psykolog. Så begynte jeg i et tiltak fra NAV som heter Grønt arbeid, der jeg begynte å klare å klatre oppover igjen. Så begynte jeg hos Hyssingen, der var folk greie. Jeg ble tatt imot som en person. Og det har gjort at jeg er mye bedre i dag.


Men litt tilbake, altså 10 år, hele barneskolen og hele ungdomsskolen, vi har ikke tid til å vise den filmen du er med i, men der kommer det ganske tydelig frem, var det ingen som støttet deg der? Var det ingen som så deg?

Anders: Nei, jeg fikk vanligvis ett mentalt sammenbrudd årlig, sånn ca. Og da fikk jeg responsen fra lærerne «ja du får lov til å gå hjem i dag, ta noen dager fri også kommer du tilbake igjen» så var alt glemt. Så mobbingen ble tatt hånd om der og da, men glemt neste dag. Og slik fortsatte det konstant. Og en ting jeg hørte veldig ofte, spesielt på ungdomsskolen var «her er det ingen mobbing». Javel?! Neivel. Det er ikke noen mobbing her. Neivel. Det var hver dag for meg.

Opplevde du at de voksne lærerne, var de feige synes du? Som ikke så deg, som ikke støttet deg på noen som helst måte?

Anders: Ja, det vil jeg i hvert fall ha sagt. De så det, men de gjorde ingenting med det. Det gjorde noe med det i 2 sekunder, og så var det glemt. Det hjelper ikke at de ser på det i 2 sekunder og så glemmer du det.


Men når du kommer inn til oss. Hva kan vi lære av dette? Hva kan vi lære av det vi gjør på Hyssingen? Ok, det er kanskje ikke overførbart til en ordinær skole, for vi er en liten skole og vi har tett oppfølging på den enkelte, men jeg skal ikke undergrave det miljøarbeidet som skjer hos oss av våre medarbeidere, for det tror jeg at du kan skrive under på at det er bra det vi holder på med. Det er jo ikke så mye vi gjør, bortsett fra at vi ser den enkelte? Vi sier god morgen, vi hilser på dem, og vi prøver å skape en inkluderende kultur hvor vi tar vare på hverande. Og det er ofte ikke så mye mer som skal til. Særlig for ungdom som Anders her som ikke har opplevde en trygg hverdag, han har ikke opplevd å ha venner rundt seg, har ikke fått noen støte, så da er det ikke så mye som skal til for å lykkes.

Og det som vi kanskje gjør litt annerledes, som andre kanskje kan lære litt av oss, det er at vi tar den gode samtalen, eller den vanskelige samtalen, og den må oppstå litt naturlig. Vi sier ikke det at «ok, kl. 10 så skal du inn på mitt kontor, også skal vi snakke om problemene dine». For det fungerer ikke. Hos oss skjer det gjerne mer som en del av dagen. Anders gikk jo på bygg og anleggsverkstedet vårt, der de drev og jobbet, kanskje tar du samtalen i det en er ute og kjører bil, eller hvis vi ser noen silter; ok, la oss gå en tur. Vi tar de ut av kontorene, nettopp for å skape de gode relasjonene, for å skape de gode samtalene.  Det er det som fungerer.

Jeg skal være med på en sånn SET-seminar, så spurte jeg PPT-lederen i Hordaland Fylkeskommune; «hvor mange no-show har dere, det vil si hvor mange stiller ikke til timene deres?» Det dreier seg om ca 40%. Det som skjer hvis du blir innkalt til PPT tre ganger og ikke stiller, er at du forsvinner fra systemet, så får du ikke hjelp. Vi har jo et samfunn som er høyt utdannet, og et solid hjelpeapparat. Men jeg stiller jo av og til spørsmål ved hvordan det egentlig fungerer. Jeg kan gi dere et eksempel; Daniel som også er med på filmen vi har laget, han fortalte meg en gang at han ble tatt ut av hjemme sitt når han var 10 år. Narkoman mor, alkoholisert far, tatt ut av barnevernet, fra 10-16 år hadde han 23 ulike behandlere. Jeg har en venninne som har hatt en tøff start på livet, hun er blitt 30 år nå. Hun kunne fortelle at hun skulle til psykolog - det var den 38 psykologen hun skulle til; 12 av dem hadde vært studenter. Hvordan klare å skape en relasjon til en person som skal inn å fortelle om livet sitt for 38 gang til en behandler. Det er et lite tankekors der, er det ikke?

Hvis jeg skal oppsummere så er vårt budskap i dag at historiene må frem. Vi må lytte til den enkelte, og vi må kanskje ta en del av behandlingen ut av kontorene. Kanskje er det mer naturlig, menneskelig kontakt som kan gjøre at vi lykkes.


Har du noe mer du vil si Anders?

Anders: Nei jeg kommer ikke på noe.


Nei, men Anders er en solskinnshistorie. Han har i løpet av 1,5 år nå kommet seg på beina, kommet seg i utdanning. Han tar nå VGS på Årstad, i kjøretøy, men det tar han bare for å ha det i bunn, også skal du studere historie på Universitet. Så med enkle grep, bare ved å se han, så har han kommet seg videre, og kan nå skape seg en fremtid. Derfor er det vi eksisterer. Så det er jo en god grunn til å stå opp om morgenen når vi får lov til å dele sterke historiene til mennesker som Anders.

Dypdykk 1Silje Grastveit