Stress er både nødvendig og skadelig – hvordan kan denne kunnskapen brukes til å forebygge mentale helseplager? ANETTE HARRIS

Anette Harris, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Anette Harris, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Anette Harris er professor i arbeids- og organisasjonspsykologi ved Institutt for Samfunnspsykologi, UiB. Hennes faglige interesser og forskningsområder er stress og søvn knyttet til prestasjon i arbeidslivet. Hennes forskning på stress og tilpasning inkluderer blant annet arbeidere i polare strøk (arktisk og antarktisk), offshore, militært personell og toppidrettsutøvere. Hennes spisskompetanse er knyttet opp til regulering av stresshormonet kortisol.

Kan stress være lykke? Noen nikker her, og det blir jeg veldig glad for. For stress kan være lykke. Jeg blir faktisk lykkelig når jeg stresser. Når jeg har det kjempetravelt og kjenner at deadlinene nærmer seg så er det også sånn at jeg kjenner at jeg lever. Jeg er en av dem. Men det er ikke alle som er sånn. Vi er litt forskjellig skrudd sammen, og derfor reagerer vi ulikt. Jeg skal snakke litt om det; stress, utfordringer og muligheter.

Vi ligger jo på toppen i det å være lykkelig. Men, dessverre ser vi også overskriftene i media; «ungdom stresser seg syk», «1/3 tenåringer er kronisk stresset», «de skulker ikke, de drikker ikke, men de stresser», det er dagens ungdom, generasjon prestasjon, der stadig flere ungdommer legges inn med stress-sykdommer, og hvorfor er det sånn?

Fra engelske aviser kan vi lese at det å bekymre seg i seg selv er en utfordring. Hvis du bekymrer deg for å bli syk av stress, så har du mer enn dobbelt så stor risiko for å dø av hjerteinfarkt. Hvordan kan det være sånn? Kan det være sånn at tankene våre kan påvirke at vi faktisk blir fysisk syke? Tror vi det er slik at hvis du bekymrer deg for at du skal dø av stress, eller få hjerteinfarkt så har du større risiko? Hva er forklaringen på det?

En britisk studie har holdt på i 17 år og har tatt hensyn til hjerte og karsykdommer i familien, røyking, inaktivitet - alt som vi tenker kan gi en risiko for hjerteinfarkt; det har de tatt hensyn til i analysene. Likevel så er det mer en dobbelt så stor risiko for å dø av hjertesykdom dersom en bekymrer seg for stress. Tilsvarende studie ble gjort i Bergen. Her fant de ikke helt det samme, men de fant 1,8 ganger så stor risiko. Så bekymrer du deg, så gjør det noe med deg. I januar i fjor kom det en publikasjon som viser det at økt bekymring gir en vedvarende aktivering i en liten del av hjernen som igjen er forbunnet med økt betennelsestilstand i kroppen, både i ryggmarg, og i blodårene. Dette utgjør en kjent risiko for hjerte- og karsykdommer. Så, ja - bekymring betyr noe. Er det da bekymringen som gjør oss syk av stress, eller er det det at vi stresser? Hvordan kan vi hjelpe de som bekymrer seg?

For hva er egentlig stress? Hvis jeg hadde spurt dere, hvis jeg hadde hatt mer enn 15 minutter, så hadde dere hatt helt ulike oppfatninger av hva stress var. Snakker jeg med psykologistudenter går de rett til hjernen. Snakker jeg med fysioterapeutstudenter snakker de ofte om kroppen og det ytre. Går jeg ut på Håkonsvern og snakker med spesialstyrkene så går de rett i krigen. Når de er stresset er fienden nær og de vet ikke helt når det hagler kuler rundt dem. Vi her helt ulik oppfatning av stress. Noen snakker om det ytre, noen snakker om det å bli syk av stress, og noen snakker om at det er noe som skjer inni oss. Alt dette er jo egentlig riktig. Hvordan kan vi bruke den kunnskapen? Hva er det som styrer om vi blir syk av det ytre? Det vi eksponeres for kan kalles mye rart, men i et teoretisk perspektiv kaller jeg det for ´stress-stimuli` i arbeidslivet ville jeg sagt arbeidsbelastninger, eller det vi utsettes for. Stressresponsen er det som skjer inne i kroppen vår, det er alt det fysiologiske som skjer inne i kroppen når jeg eksponeres for noe.

Det samme stresset kan vi ha ved en treningsbelastning. Det vil si at når jeg belaster meg selv i en treningssituasjon så kan det gjøre meg bedre rustet til å takle samme situasjon neste gang. Stress kan gjøre en sterkere, men det kan også føre til en vedvarende stressaktivering som gjør at en blir syk. Vi takler ting forskjellig. Ikke bare takler vi ting forskjellig, men vi oppsøker det også i ulik grad. Jeg spurte mine barn; «hvordan takler dere stress?» Jeg skulle bli intervjuet av en journalist der det handlet om ungdommer og jeg har en på 19 og en på 20 år. Hun på 19 svarte «nei, stress? - det takler jeg ikke». Så sa jeg – nei, det kan du ikke si, du har hatt et bra liv, gi meg noe å gå på, hvordan takler du stress? Og da sa hun at hun planlagte, for hvis det var grundig planlagt sånn at hun visste hva hun skulle gjøre, hvis det var forutsigbarhet, da var det greit å håndtere.

Så spurte jeg hun andre, som svarte helt annerledes; «blir det for mye så bare hiver jeg meg ut av et fly og glemmer alt det andre». Hun driver med fallskjermhopping. Det var det beste for henne. Ok, hun er den som har slitt mest mentalt, og hun oppdaget plutselig at det å bare hive seg utfor da løsnet alt, da fikk hun alle endorfinene i gang og da løsnet det. Det var hennes dopamin.

Min hjerne er forskjellig fra alle andres hjerne. Det som ligger i min hjerne det er min livserfaring. Noe er genetisk. Noen er født og ser det halvfulle glasset, og noen er født og ser det halvtomme glasset. Vi har optimistene, og vi har pessimistene. Mye er medfødt, men vi kan også gjøre noe med en del av tingene selv.

Det handler rett og slett om ens forventing. Når en eksponeres for noe så skal det en eksponeres for gjennom dette filteret i hjernen. Vi har to filtre; ett som går på stimuli-forventing og ett for responsforventning. Det er ikke så viktig hva vi kaller det, men det som skjer er at det første filteret tolker rett og slett bare «hva betyr det? Hva betyr det jeg utsettes for nå?» Dette kan en blokkere. Du kan legge et filter på det så du ikke ser trusselen, du bare skyver det unna.

Men, det jeg skal snakke om er «hva kan jeg gjøre med det»? - Ja, for hva betyr det, hva kan jeg gjøre, og hvor godt blir utfallet? Det er tankene mine. Der kan du ha ulike forventninger. Du kan ha en positiv forventing som vi definerer som mestring. Ikke mestring i den forstand at du fysisk får noe til, men at rett og slett utfallet blir bra. Jeg har tro på at jeg vil komme i mål med dette, jeg rekker den deadlinen, jeg klarer det presset, jeg klarer å takle det jeg står ovenfor. Eller jeg kan ha en sånn hjelpeløshet; nei, det går som det går, og stort sett går det galt. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Eller det kan bli enda verre; håpløshet. Det går galt, det går ad dundas, og det er min feil. Den klinisk deprimerte pasienten ligger jo tankemessig her, og gjerne med skyldfølelse i tillegg; det er typisk meg at det går galt.

Fra forskningen ser vi at alt dette generaliseres. Mestring generaliseres ikke like mye som hjelpeløshet og håpløshet. Vi finner ikke noe generalisering av mestring. Takler du skolen, takler du jobben, takler du privatlivet så er det ikke nødvendigvis sånn at du tar det med deg på alle andre arenaer. Men, derimot med hjelpeløshet og håpløshet, hvis det er noe du ikke fikser på jobben, med venner, eller med skolen så går du rett i den negative spiralen med en gang. Så, hjelpeløshet og håpløshet generaliseres veldig lett. Men, det er jo de samme mekanismene som virker inn på hjernen.

Vi tolker også denne stressresponsen ulikt. En ting er hva vi har av forventinger, men det skjer også noe i kroppen når vi blir stresset. Vi blir høyt aktivert og får en høy blodgjennomstrømning som fører blodet til hjernen og store muskelgrupper, vi mobiliseres for «figh-flight», og får litt mindre blodgjennomstrømning andre steder. Vi kjenner dette på kroppen, vi blir gjerne klam i hendene. Hvis du tolker denne stressresponsen som noe du blir syk av, så kan du få en vedvarende stressaktivering. Så her må du stoppe den. Hvis du tolker det som hensiktsmessige responser - omtrent som om du står på startstreken og skal løpe Fløyen opp, og du kjenner at det kribler i beina og i magen – da er det jo bare ekstra adrenalin som gir litt ekstra punch til å komme opp. Det er ingen som står på startstreken i en idrettskonkurranse og ikke tenker at det er bra at det kribler litt nå, men du skal ikke bikke over. I min forskning har jeg sett at det kan være farligere å være for lavt aktivert, spesielt operative yrker som jeg har jobbet med. Det er når en er for lavt aktivert at det glipper, det er da de glemmer ting. Det er da det svikter på rutine og plutselig skjer det noe og så har de for dårlig tid på seg til å håndtere det. De har ikke har vært våkne nok. De har rett og slett ikke vært nok aktivert.

Ungdom ligger veldig høyt oppe på aktiveringsskalaen. De ligger her og tolker disse symptomene hele tiden. Og hvis man først har begynt å bekymre seg for noe, og man kjenner at kroppen ikke fungerer, så begynner man å kverne videre, da får du disse her negative tankene som opprettholder aktivering. I og med at vi vet at det er de negative tankene som opprettholder aktiveringen så må vi opp å bruke tankene for å prøve å snu det.

Vi vil gjerne at de ikke skal oppleve hjelpeløshet og håpløshet og sykdom, men at de skal oppleve mestring. Og da tenker jeg; kan vi trene oss opp til det? Kan vi bli bedre? Kan vi gjøre noe for å rett og slett mestre stress og ha det som en positiv forventing? Vi kan jo ikke bare ha positive forventinger og så løpe i full fart mot en vegg, for da smeller det jo hardt når vi møter veggen. Vi må jo være realistiske også.

Men, det er en utfordring når det kommer til stressteorien, og utfordringen er at du kan ha en positiv forventing om at det er bra for meg å bare være hjemme og ikke gjøre noe, ikke gå på skole, ikke gå på jobb, en kan tenke at det er bra for meg. Da vil jeg, i henhold til stressteori, ha en nedregulering. Men, vi vet jo at det å ikke gå på jobb eller være uten arbeid, fører til at du mister så mye annet, så det er jo ikke bra i det lange løp. Her er det altså en liten mismatch med teorien. For du kan faktisk ha en forventing om at det er bra for meg å være hjemme, du kan ha tro på at det du gjør gir et godt resultat, men så har vi jo annen kunnskap og forskning som viser at nei, det er ikke bra på sikt allikevel.

Kan vi trene oss opp til å håndtere stress? Kan vi det, eller ligger det i personligheten, akkurat som lykke? Noen kollegaer av meg så på dette med «resilience-mål», eller robusthet, som viser om det er personligheten som avgjør om du blir syk eller ikke av stress. Ja, det kan det være, så jeg har valgt å se en del på idrettsutøvere. For det er faktisk sånn at hjernen vår, den er litt som resten av kroppen. Vi må ikke være så redd for å bruke den. Hvis vi bruker hjernen, da stimulerer vi den, og da trener vi den. Så det er frykten for at vi blir syk av all belastningen som faktisk gjør oss syke. Det er ikke belastningen i seg selv. For hjernen den er ikke bedre enn lårene til Sverre Lund Pedersen. Om han ikke bruker dem så er det ikke mer igjen av dem. Hvis noen har gått med gips en gang, hva skjer når du ikke bruker delen som er gipset? Du må bytte gips etter bare noen uker, fordi musklene har forsvunnet. Vi må ikke være redde for å bruke hjernen, vi må lære å koble av og koble på.

Det er gjort en studie der vi så på elitestyrker, jagerpiloter i helikopterskvadronen. Jeg tenker at jagerpiloter er veldig selektert, når det koster 80 millioner å utdanne en jagerpilot, så vil vi jo gjerne ha de der så lenge som mulig. Hva kan vi gjøre for at de ikke blir utbrent og slik at de klarer å holde seg i form? For noen år siden hadde vi et prosjekt med mindfullness og meditasjon for jagerflypiloter. Jeg hadde ikke klart å komme meg inn der, om jeg så hadde prøvd, så hadde jeg ikke klart det. Han som gikk inn døren til dem var tidligere spesialsoldat og drev med idrett på høyt nivå. Han kom inn, fikk innpass og fikk de med på dette med mindfullness. De hadde ikke helt troen, men etter at de hadde holdt på en stund, så rykket de ut på et oppdrag og bombet litt (for vi gjør jo litt sånne ting selv om vi ikke snakker høyt om det i Norge. Dette kan jeg si høyt, for dette har vært på God Kveld Norge eller God morgen Norge). Og så kom de tilbake igjen, og plutselig merket de en forskjell. Plutselig var det annerledes å komme hjem fra et oppdrag når de hadde holdt på i 3 måneder med mindfullness og sammenlignet med hvordan det hadde vært før. Det var noe med koblingen mellom det de hadde gjort der oppe og det som ble med ned. For dem var det ikke noe problem å koble på når de var i cockpit, det går så fort, men når de skal av igjen er det noe annet - det å kjenne etter, det å tørre å kjenne på følelsene sine for det de faktisk hadde gjort. Etter mindfullness trengte de mindre debrifing, og det var litt lettere å gå hjem og inn døra til kona som lurte på hvilken farge de skulle ha på veggen. Det kan virke litt meningsløst å ha en samtale om veggfarge hvis du lurer på om du har truffet bombelageret eller om du traff sykehuset, for da er jo det med hvit eller off-white farge helt totalt irrelevant. Med mindfullness klarte de lettere å gå inn og ut av situasjonen. Så det er faktisk mulig å gjøre noe med stressnivået.

Tankene våre styrer stressnivået. Hvis jeg har en forventning om at resultatet blir bra, så vil jeg få en nedregulering. En såkalt positiv responsforventning. Det er ofte snakk om vi skal koble av. Jeg sier at det er ikke så viktig å koble av, men du må koble om. Om du kobler om ved å løpe på Fløyen, eller du kobler om ved å legge deg ned å meditere, spiller liten rolle - det er ikke hva du gjør som er viktig, men at du gjør noe annet. Det som er viktig er at du kobler om i forhold til den andre aktiviteten, og når du kobler om, eller er på en annen aktivitet, så må du være tilstede i den nye aktiviteten. Jeg tror det gjelder veldig mange, i hvert fall de som rapporterer at de blir stresset, at det er bekymringer enten tilbake i tid over ting de har gjort som de grubler på - det var ikke bra nok... så de klarer ikke bli ferdig med det de har gjort. Eller så bekymrer de seg over det de skal, den neste innleveringen, all prestasjon og alt som skal leveres. Så da er det hjelpsomt å lære seg å bli litt mer tilstede her og nå. Koble av det som har vært og ikke koble på det neste før du har kommet dit. Hvordan kan vi hjelpe folk med det? Hvis du gjør dette vil du samtidig få en nedregulering av stressaktiveringen.

Det er også noe med den berømmelige dråpen, den som får begeret til å flyte over. Går man inn i en periode med stor belastning, så må man tømme badekaret før en går i gang, sørge for at man har nok restitusjon, og at man planlegger restitusjon. Jeg kan ikke si at det er noe som er bedre enn noe annet. Noen leser bøker, noen går i fjellet, noen trener veldig hardt. Vi har ulike måter å restituere på, men må vite hva det er som restituerer en selv.  Hvordan kan vi formidle det budskapet? Hva er det som gjør at nettopp du blir restituert og henter deg inn igjen, hvem er det som stjeler energi, hvem er det som gir deg energi? Jeg tenker da på det varme vannet i badekaret kontra det kalde vannet. Og hva som gjør at du kan dra ut sluket, eller stenge kranen. Det å finne de tingene, er viktig. Jeg liker flyvertinnene som sier «ta alltid på masken på deg selv først, før du hjelper den ved siden av». Jeg tror det er en god huskeregel for oss alle. Brenner vi for å hjelpe folk med psykisk helse problemer og vi skal hjelpe andre, så må vi ta vare på oss selv også. Skal du ta vare på de rundt deg må du ta vare på deg selv først.


Dypdykk 2Silje Grastveit