Skulle jeg spurt deg om du ville dø? INGVILD KJØRREFJORD, i samtale med THOMAS MOREL

Ingvild Kjørrefjord med Thomas Morel, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Ingvild Kjørrefjord med Thomas Morel, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Ingvild Kjørrefjord mistet sin bror, Kjetil, til selvmord for seks år siden. I ettertid har hun engasjert seg i LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord) for å bidra til selvmordsforebyggende arbeid.  

“Jeg visste han synes livet var litt vanskelig, men det falt meg aldri inn at livet var så umåtelig vanskelig at døden kunne være mer forlokkende enn livet, forteller hun. Jeg skjønner mer nå men vet enda ikke hva som er løsningen. Foreløpig tror jeg på mer åpenhet og ærlighet.”

Thomas Morel er stjernefotograf, har vunnet en rekke priser og er publisert sine bilder i en rekke internasjonale magasin. Samtidig har han fått kjenne på kroppen hva det vil si å synke ned i mørket og i tyngre depresjon. - Å kreve mye av seg selv kan nå sine grenser. ADHD er en kjemperessurs, men kan samtidig bikke over i det usunne – og det kan få store konsekvenser for helsen, forteller han. Det kan virke så enkelt å logisk at en skal slippe inn de rundt seg og være åpen for hjelp og innspill, men ofte er det en stor utfordring.

Mitt navn er Ingvild Kjørrefjord, jeg mistet min bror, Kjetil, i selvmord for seks år siden. Siden den gang har jeg engasjert meg i LEVE, landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Jeg savner selvfølgelig min bror veldig, men jeg lever i dag greit med at han tok sitt eget liv. Det jeg ikke lever så godt med er at det står så dårlig til med tilbudet til Norge for de som sliter psykisk. Vi har alt for mange selvmord.

Jeg har to små barn, to gutter, og jeg vil veldig gjerne at de vokser opp i et land, som ser annerledes ut og som tar vare på menneskene på en annen måte enn det samfunnet gjorde for min bror. Så derfor står jeg her i dag. Vi snakket litt om stress i sted, og tittelen eller spørsmålet som jeg har på innlegget her er; «skulle jeg spurt deg om du ville dø?». Det kan man bli lettere stresset av å stille, og en kan bli lettere stresset av å høre svaret. Jeg skulle ønske jeg kunne stille Kjetil det spørsmålet. Det kan jeg dessverre ikke, jeg skulle også gjerne visst litt mer om når jeg skulle stilt det spørsmålet. Men siden jeg ikke kan stille Kjetil det spørsmålet, så skal jeg stille det til Thomas Morel som noen av dere kanskje kjenner gjennom en dokumentar som gikk på NRK for en stund tilbake; Det perfekte bildet. Han har vært veldig åpen om sine utfordringer, og jeg håper vi kan få han med på skype her nå. Det er ikke mange som er så åpne som han er,  jeg tror han er unik på den måten, og hans situasjon er helt annerledes enn den var for min bror. Så det er ikke noen én til én sammenligning her, men jeg håper at nå vi kan snakke litt med han at vi kan få noen flere svar.

Ingvild: Hei Thomas, nå ser ikke du alle de som sitter her men det sitter ca 60 mennesker og hører på her. Som sagt så er ikke du min bror, og din og hans situasjon kan ikke sammenlignes direkte, men du er en som har hatt det litt tøft og som har gått gjennom en veldig mørk periode. Det jeg veldig gjerne skulle spurt min bror om, og som jeg heller spør deg; «Skulle jeg spurt deg om du ville dø?» da du hadde det som vanskeligst?

Thomas: Det er et veldig vanskelig spørsmål, og det er forskjellige svar fra person til person Jeg vet at jeg alltid har hatt ganske lett for å snakke om mine utfordringer, og jeg har vært ganske åpen om det med venner og familien rundt meg.  For 2,5 år siden ble jeg skrevet ut av psykiatrisk, det var siste gang, og første gang var for 6-7 år siden. I det tidsrommet har jeg vært inn og ut av psykiatrisk veldig mange ganger. Da har jeg alltid oppsøkt hjelpen selv, og alltid hatt ganske dialoger om hvordan jeg følte meg. Det at jeg var så åpen gjorde det på en måte enkelt for de rundt meg, for jeg har til og med hatt samtaler med nære venner hvor jeg forklarte at jeg ikke orket mer. Jeg tenker at det viktigste er å ha en åpen dialog, og hvis man føler at det er noe som ikke stemmer så spør og ikke ta et ufullstendig svar for god fisk. Med noen må en grave litt mer.

Jeg tenker at det viktigste er å ikke bortforklare følelsene til folk. Det viktigste for meg i den perioden var at når jeg hadde den samtalen, og når jeg sa i fra om at jeg hadde det sånn som jeg hadde det, så var det ikke om å gjøre å forklare hvor bra jeg egentlig har det, eller bli påmint om hvor glad folk rundt meg er i meg. Alle har folk som er glad i seg, man er fullstendig klar over det selv, det er bare det at når man tar opp at man ikke har det bra, så går man over en veldig høy terskel, og det som hjalp meg i den perioden var at folk erkjente at jeg hadde det vanskelig. At det var ok å ikke ha det bra. Jeg fikk beskjed om at «jeg skjønner at du har det dårlig, og hvis det er et valg du tar - at du ikke vil leve mer - så vil det gjøre meg veldig trist, men jeg skjønner det». På den måten ble ansvaret lagt litt over på meg, det var mitt valg. Grunnen til at vi hadde den åpne dialogen, var fordi jeg faktisk ble spurt om jeg hadde tenkt til å ta livet mitt – og ved å snakke høyt om det ble det litt enklere å fordøye det også. Det er enkelt for meg å si for jeg har aldri virkelig gått inn for å avslutte livet og jeg har aldri bestemt meg for å ikke ville leve mer, da hadde jeg ikke vært her lenger. Det vanskeligste er at hvis en person bestemmer seg for å ikke ville mer, da er det ingenting du kan klandre deg selv for som pårørende, det er ingenting du kan gjøre med det. For det er snakk om følelsene til en person og dem er det vanskelig å ha noen innflytelse på, selv om personen er klar over at de rundt er glad i dem.

Litt av grunnen til at jeg begynte å slite i det hele tatt var fordi de dårlige følelsene ble fornektet. Jeg begynte å fortelle litt om at jeg ikke hadde det så bra, men fikk hele tiden bekreftet noe annet fra andre rundt meg. Det var veldig godt ment, fullstendig forståelig, og jeg hadde mest sannsynlig gjort det samme selv; en prøver å fortelle den andre hvor bra en egentlig har det, hvor mange som er glad i deg, at en har suksess profesjonelt, har drømmejobben... da får du egentlig bare bekreftet at alle rundt meg ser hvor bra en egentlig skal ha det, så hvorfor klarer jeg ikke å se det selv?

Ingvild: Så Thomas, hvis jeg skjønner deg riktig så sier du at du fikk det bedre ved at vennen din sa han forstod at du kunne ha tanker om å ville ta ditt eget liv, og at det hjalp å bare bli møtt med forståelse for at du hadde det dårlig?

Thomas: Ja, det er viktig å bli møtt med forståelse. Det blir helt feil å si at jeg fikk det bedre, men bare det å erkjenne at det fins den type følelser er begynnelsen på å kunne finne en løsning på problemet. Hvis en bare nekter for, eller prøver å bortforklare det en annen føler ved å si «ja, men herregud se rundt deg, se alt du har» så blir det veldig vanskelig å faktisk gå inn i de følelsene og prøve å gjøre noe med dem. Det som hjalp meg med det svaret jeg fikk, var at da ble ansvaret lagt på meg selv, og da var det opp til meg å gjøre noe med det. Jeg visste at folk rundt meg i hvert fall hadde forståelse for at jeg hadde det som jeg hadde det. Noen ganger trenger man også et spark i rumpa.

Ingvild: Hva vil det si?

Thomas: Nei det er ikke noen vits i å - når en absolutt ikke har bra - om folk rundt bare synes synd på deg eller sier det er dumt at en har det sånn. Det trenger man i en veldig liten periode, men så er det viktig å komme seg videre, en trenger å få et spark i rumpa for å komme seg videre, når erkjennelsen av at ting er vanskelig allerede er på plass. Type; «jeg skjønner hvordan du har det, men nå er det på tide at du gjør noe med det. For det blir ikke bedre om du ikke gjør noe med det selv».  Grensen der er veldig vanskelig, for det er en hårfin grense for når det er for tidlig eller for seint. Det kommer et punkt der du skjønner at en har det som en har det, men nå må vi se fremover. Hva kan vi gjøre? Det er bitte små steg; å ta en tur på fjellet, lage en kopp te, det er små ting som skal til. Og så kan man gjerne ha noe annet å fokusere på, eller en annen person å fokusere på.

Ingvild: Rett før dette så snakket vi om stress, og jeg tenker på han kameraten din som spurte deg om du tenkte på å ta ditt eget liv, og du sa ja, hvordan reagerte han da?

Thomas: En sånn situasjon er veldig mye verre for folk rundt enn for personen som har det vanskelig. For meg var det forholdsvis lett å si at «jeg orker ikke mer, jeg har ingenting å tape, hvis det her fortsetter så setter jeg punktum». Det føles veldig absurd, men samtidig er det veldig enkelt å si, for det faktisk den ene tingen man har kontroll over. Jeg opplever det veldig som en beslutning som jeg faktisk har kontroll over, når alt rundt meg revner. Selv om det er egoistisk, er det da enkelt å si noe sånt. For kameraten min var det helt forferdelig, han følte seg jo fullstendig maktesløs og fortalte meg senere at han hadde reist hjem og var helt sikker på at nå hadde han gitt sin godkjenning til å ta mitt eget liv, så da var det bare å vente på telefonen. Men, det fungerte egentlig litt omvendt. Det er veldig paradoksalt. For i det du setter ord på at du kan tenkte deg å gjøre det, så blir det mer urealistisk å faktisk gjøre det. Man kan gå og tenkte på det i det uendelige, men til slutt er det bare noe abstrakt som går over i noe som føles enklere å utføre, og med en gang du sier det til en venn, som i dette tilfellet sa noe om det er ditt valg, det er ditt liv, så blir det en høyere terskel å gå over fordi byrden ble gitt videre til en annen som går og føler på det. Det er vanskelig å sette ord på det, men håper jeg klarer å forklare det på en måte som gir mening.

Ingvild: Du er veldig flink til å sette ord på ting, og har tydeligvis vært flink til å si i fra til de rundt deg om at du har hatt det vanskelig, og det er ikke så mange menn som er så flink til det. Vi vet at det er menn som tar de aller fleste selvmordene, så hvordan skal vi få menn til å snakke mer om at de har det vanskelig?

Thomas: Det første steget, er å la de som tør å si ifra få lov til å si ifra uten at det blir gjort et poeng ut at det. Bare del erfaringer, uansett om det er positivt eller negativt. Det er derfor jeg stilte opp til den dokumentaren som NRK laget. Jeg har vært så heldig som aldri har hatt noe problem med å dele dette her. Jeg føler heller ikke nå at det er noe som er galt med meg. Det var derfor jeg begynte å slite for jeg følte tidligere at jeg var syk, eller at jeg var rar eller merkelig. Og derfor ble det vanskeligere og vanskeligere å si ifra. Nå som jeg vet hvor mye enklere ting kan være, så er det veldig enkelt for meg å bare si «vet du hva jeg har en forbanna drittdag av og til, sånn er det bare. Det er ikke fordi jeg er sjuk eller ikke fungerer, for alle de andre dagene så fungerer jeg jo mye bedre enn folk uten følelsesmessige hindringer ofte opplever.» Nå som jeg vet hvor lett det er når man bare har selvaksept, så må man bare spre ordet, eller i hvert fall dele erfaringer. Det er overaskende hvor mange som åpner seg opp når du deler, og som sier at «ja, jeg har også hatt en veldig mørk periode». Sånn er det bare, ferdig med den saken. Det er ikke noe merkelig med det, jeg er ikke sjuk. Sånn har vi alle det en gang imellom.

Ingvild: Som Thomas har sagt, og som jeg kan bekrefte, så går det ikke an å se hvordan man har det på innsiden på utsiden. Hvis du har det vanskelig, så si ifra, hvis dere har det vanskelig her i dag, kom å prat med meg, jeg tar sjansen på at fagfolkene som er her i rommet også stiller opp her i dag. Hvis dere skulle få det litt vanskelig senere, enten i kveld eller en annen dag; så har vi Kirkens SOS – de er alltid åpen og tar imot samtaler fra hvem som helst, når som helst.

Dypdykk 2Silje Grastveit