Pårørende, pasientens rettssikkerhet? HELGE STEINSUND

Helge Steinsund, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Helge Steinsund, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Helge Steinsund er Nestleder Landsforeningen for Pårørende av Psykisk syke (LPP).

Det sies at alle i løpet av livet, i mindre eller i større grad, blir konfrontert med psykiske utfordringer. Hvis det er sant, hvorfor er psykisk helse fortsatt så tabubelagt og neglisjert? Mange ønsker ikke å snakke om sine følelser. Selvgransking kan være skremmende. LPP Bergen har som mål å gi psykisk helse sin rette plass, på lik linje med fysisk helse.    

Så siden jeg er stand inn for Christine Lingjærde (Leder for LPP) så har jeg fått en presentasjon og litt manus fra henne. Men, jeg vil først si noe om LPP; vi er en forening for pårørende til de som er psykisk syke, for det kan være utfordrende. Selv har jeg en sønn som har vært psykisk syk, og han har hatt diagnose i 12 år. Så det har blitt litt  erfaring med psykiatrien etter hvert.

I foreningen i byen har vi ca. 280 medlemmer pluss minus. Organisasjonen skal ta vare på først og fremst de pårørende og alt det de sliter med, men selvfølgelig når de vi er pårørende til har fått det bedre, så blir det også lettere for oss. Så det henger nok en del sammen - når de har det dårlig, så har vi det dårlig.

Våre medlemmer. Vi har forskjellige erfaringer med hjelpeapparatet og du har de som har vært i systemet i 20/30 år kanskje lenger, og jeg som har vært i 12. Så det er klart at vi har sett en utvikling i de senere årene, de som har vært med og som har erfaringer fra de seneste årene har en bedre erfaring, enn de som har erfaringer fra gamledager. Det har vært en positiv utvikling, og personlig har jeg vært kjempefornøyd med den hjelpen som vi har fått. Nå er ikke vår sønn den som har vært mest syk, men likevel, vi har fått et godt samarbeid med hjelpeapparatet. Det ser sånn ut nå, at det er trenden. Det bedrer seg. Vi ser hverandre. Men likevel jobber vi nå på i foreningen og vil prøve å gjøre dette enda bedre.

Så det jeg skal prøve å se litt mer på nå er; om pårørende blir sett og i varetatt? Om systemer virker rundt dette her? Og er det noe system som sikrer at vi blir tatt vare på, har vi noen som opplever at vi ikke blir det? Hvem er de pårørende?

Vi skal se på dette med å ha en som er psykisk syk rundt seg, og da er det ofte en hendelse, eller en akutt hendelse hvor noen må transporteres til sykehuset ganske så fort, så da er det selvfølgelig ganske mye fortvilelse hos de pårørende. Hva er det som skjer? Hvorfor? Fortvilelse er et veldig viktig ord for oss, eller det er en virkelighet. Det er klart noen har opplevd slike ting, hvor de som er skikkelig syke blir lagt i belter, men det er heldigvis sjeldent.

Noen av de som er syke har jo gått på medikamenter og kanskje stoff som gjør at de er blitt dårlig. Men, de må likevel behandles for det kan være tøft. Så var det dette med den sårbare fasen. Dette er selvfølgelig når det er akutt. Det er da det er skikkelig vanskelig å være den pårørende. Og hva slags hjelp skal en da få, for en blir så hjelpeløs. Da er det viktig at vi blir hørt av hjelpeapparatet, og møtt med forståelse for at det er ikke bare er den som er syk som blir dårlig, vi blir dårlige vi og, men på en annen måte. Men, det skal sies - noen har virkelig tøffe opplevelser med dette.

Vi har som pårørende også rettigheter. I helsevesenet opplever vi at det er veldig mye vi ikke får greie på fordi det blir opplevd at det er en taushetsplikt rundt alt. Og da kan en ikke si noe. Det kan gjøre det vanskelig for oss. For da blir man enda mer utenfor, og vi kan si noe, men vi får ikke vite hvordan det går, eller hva som blir gjort. Det blir vanskelig. Så her må en lære seg hva er det man kan si, de som jobber med oss. De må lære seg hvordan de kan benytte seg av våre erfaringer og vår kunnskap. Vi har jo tross alt levd rundt de som er syke, på godt og vondt. Derfor er det viktig at vi blir hørt. Vi håper jo å skulle få slippe å stå og presse på og banke på døra å si «dette har vi rett på» dette skal gå av seg selv. Som sagt så går dette i en positiv retning nå og det er veldig bra. Det er viktig at hjelpeapparatet og pårørende får til en god dialog og samarbeider for å få den som er syk friskere. Ulik tolkning av taushetsplikt kan være skikkelig utfordrende for oss som er pårørende.

Samarbeid og kommunikasjon er avgjørende. Hvis du har et eple, og jeg har et eple, og vi bytter, så har vi begge fortsatt bare et eple. Men, hvis du har en ide, og jeg har en ide og vi bytter så har vi begge 2 ideer. Tenk så fint sagt? Kjempe bra synes jeg, det har med å utveksle. Vi må være litt fleksibel om vi skal få dette til.

Dypdykk 2Silje Grastveit