Hvordan kan psykisk sårbarhet omdannes til nyttig kunnskap? AUDUN PEDERSEN

Audun Pedersen, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Audun Pedersen, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Audun Pedersen er spesialrådgiver for psykisk helse i Bergen kommune. De siste 20 årene har han arbeidet med planlegging og utviklingsarbeid på psykisk helsefeltet. Han tror på et likeverdig samarbeid mellom hjelpere og brukere av tjenestene. Hans store faglige interesse er løfte fram og gjøre nytte av de erfaringene som psykiske kriser og sårbarhet skaper, både som kunnskap, inspirasjon til håp og kraft til forandring.

Jeg har først lyst til å si noe til deg Helge, for jeg tror vi har et stort forbedringsområde i helsetjenesten når det gjelder å fremme samtykke fra pasient til å dele kunnskap til de pårørende. Der tror jeg holdningene til helsepersonell har stor betydning, og vi bruker alt for lite ressurser på å motivere til dette.

 Silje, du har spurt meg om å komme å snakke om blant annet Recovery-skolen i Bergen. Jeg vil ikke bruke PowerPoint, for når jeg har 15 minutter så blir det ofte for mye Power og for lite Point. Så da tenkte jeg at jeg skulle prøve å klare meg uten.

Tittelen på det jeg skal snakke om, det er «hvordan kan psykisk sårbarhet omdannes til nyttig kunnskap». Jeg har jobbet innenfor det psykiske helsefeltet i ganske mange år, og oppdaget tidlig det at erfaringene som de som vi skulle hjelpe hadde gjort seg både med å ha psykiske utfordringer, men også med å være i hjelpeposisjonen og pasientposisjonen, erfaringen de gjorde seg, gav de ofte en kompetanse som var komplementerende til den fagkompetansen som jeg hadde. Den kompetansen var nyttig, og jeg opplevde også at mange av de som hadde vært i hardt vær i livet og som hadde kommet seg, hadde kommet sterkere ut av det. Ikke svekket. Og det tenker jeg det er alt for lite fokus på.

For noen år siden hadde vi en opptrapping på psykiskhelse, vi hadde plutselig mer økonomiske midler og vi kunne være nyskapende på nye måter i kommunen. Jeg var med på veldig mye nytt i kommunen, men en av de tingene som jeg er mest glad for og mest stolt av er et program som vi kalt for Medarbeider med brukererfaring. Det var et ett-års skoleprogram, der personer som hadde vært i psykiatrisk behandling - mange med sterke opplevelser og flere år i pasientrollen, med tvangsinnleggelser, osv. Osv. - men så hadde de tilfrisknet og hadde lyst til å bidra. De fikk ett års tilbud om skole og praksis, dette startet i 2006 og i dag har vi kull 13 som går på den utdanningen.

Når jeg ser tilbake, og ser betydningen det har hatt for tjenesten så tenker jeg at det har betydd så utrolig mye mer enn det vi den gangen var i stand til å overskue. Det har minst hatt tre betydninger, det er et sånt Kinderegg; det ene er at det har ført ganske mange ut av uførhet og passivitet og inn i arbeidslivet, dernest har det betydd mye for oss fagfolk både fordi vi har fått mer kunnskap og mer forståelse, men vi har og fått mer optimisme. Det å til daglig omgås folk i staben som faktisk har kommet seg, er på en måte håpsstyrkende. Og det siste er nettopp det med håpet, det å være et vandrende eksempel for andre brukere på at det kan nytte, at det kan nytte å fighte. Vi vet jo det at den viktigste jobben i det å bli bedre, hvis man har psykiske lidelser eller problemer, den viktigste jobben gjør pasienten eller brukeren selv; alltid. Det å kunne være det vandrende beviset på at det faktisk går an, det tenker jeg er veldig ok.

Og så er det sånn at vi reiser en del og henter impulser og noen ganger kommer vi over ting som vi tenker «dette må vi prøve å få gjort i Bergen».  I 2012 så var det noen av oss som var på en konferanse og hørte på en mann som heter Mike Slade, som den gangen jobbet på Kings College i London, og som nå er i Nottingham, men han fortalte om noe nytt i England som de kalte for Recovery-College. Det var en modell der fagfolk og personer med erfaring fra psykiatriske problemer og behandling sammen skapte et kursprogram, eller utdanningsprogram som bestod av mange enkelt kurs, der de sammen bestemte tema. De produserte kursene sammen, og de holdt de sammen. Alltid likeverdighet mellom forskningsbasert kunnskap og erfaringskunnskap. Disse personene som var med i dette hadde jo mange talenter og ferdigheter utover det at de hadde vært i psykiatrisk behandling, noen var lærere og ja, mye rart, mye de kunne bringe med seg og by på inn i kursene. Så i 2017 bestemte vi oss for at nå skulle vi prøve å gjøre noe med dette i Bergen. Den gangen var det ingen andre kommuner som hadde gjort det, Karmøy hadde hatt et lite forsøk sammen med Høyskolen på Stord-Haugesund, og nesten samtidig med Bergen begynte en del kommuner i Rogaland, Stavanger, Sandnes, Sola og Time, de begynte også å rigge et sånt program.

Det vi har gjort i Bergen så langt, vi er midt oppe i det nå, vi har hatt en veldig kaotisk periode som sånne oppstartsperioder kan være, det er veldig stort engasjement og interesse. Vi har på en måte hatt litt sånne aksjonsgreier, det har ikke vært så veldig mye sånn struktur, det har snarere vært at folk kan melde seg på og bidra.

Det vi har gjort det er at vi i 2018 hadde en stor idémyldring på Fredheim aktivitetshus. Det kom mellom 40/50 stykk. De fleste hadde brukererfaringer fra tjenestene. Da hadde vi en type demokratisk prosess der det ble bestemt hvilke tema vi skal lage kurs rundt. Det var en sånn scoring, også ble tre temaer valg, og så ble noen temaer plassert i banken. Så de temaene skal vi komme tilbake til. Deretter meldte folk seg på for å være med å produsere disse kursene. Recovery College har en ganske streng mal for hvordan dette foregår, for å sikre den gode balansen, det med likeverdighet er så viktig, for det er fryktelig lett for at vi som fagfolk tar litt over. Og her skal vi ikke det.

Nå har vi hatt en periode fra sommeren 2018 frem til nå i vinter der de tre kursene ble produsert. I mellomtiden hadde vi også besøk fra de som har jobbet med dette lengst, Nottingham Recovery College, så lederen der pluss en erfaringslærer var i Bergen i 4 dager og kurset 20 stykk som er blant de mest aktive i dette her. Jeg vil tro at halvparten av dem var med egen brukererfaring.

Nå er vi i den fasen at vi skal prøve ut de første kursene. Vi har vært veldig ambivalente ifht hvor mye vi skal markedsføre dette. For de fleste kursene skal ikke ha mer enn 15 deltakere, og hva gjør vi liksom hvis det er sånn 300 som vil være med, da blir vi helt overveldet. Men, vi måtte jo markedsføre det, og da har vi gjort det på plasser der vi vet mennesker med psykiske utfordringer treffes; på aktivitetshus, på Amalie Skrams hus, på DPS-ene...det er i disse dager fristen gikk ut for å melde sin interesse for de første kursene. Det er veldig mange som har meldt seg, og de som har meldt seg får en samtale for å avklare litt forventninger, formidle hva som kreves fra de som skal være kursdeltaker, slik at de kan ta et enda mer informert valg om de har lyst til å delta på dette.

Kursene skal gå i Mai og Juni, og de kursene som skal gå de har nok noen krav. I tillegg til måten de er produsert på, så skal det være kurs som fremmer muligheter. Det skal være kurs som fremmer håp. Og det skal være kurs som fremmer egen mestring. Det skal ikke være kurs som en ellers kan finne der ute- altså et gitarkurs ville for eksempel ikke være aktuelt fordi det finnes andre plasser også. Men, det kan godt være man tar opp et tema som det finnes i andre kurs om, men anretter det på en annen måte. For eksempel, handler et kurs om introduksjon til mindfullness, noe som skal gjøre folk bedre er i stand til å delta på et kurs i Mindfullness der de forhåpentligvis skal gå sammen med andre.

Vi lager ikke bare kurs som skal være åpne for folk med brukererfaring som deltakere, men også pårørende og fagpersoner. Man skal lære sammen. Da er det ikke sånn at fagpersoner skal lære fra seg når en er med som deltaker, da skal man også som fagperson jobbe med seg selv. Jeg var selv på et sånt kurs da vi var på en studietur til England, så var jeg faktisk kursdeltaker på et kurs i London sammen med endel engelskmenn. Og det kurset het «shared desicion making» altså «samvalg». I tillegg til å få vite om rettigheter man hadde knyttet til det å ha innflytelse på tjenestene man fikk, så var det også lagt inn samtalebiter eller feedback biter om ens egen erfaring med dette, som for eksempel hvordan mitt møte med fastlegen var. Ble min kunnskap som sykepleier tatt med, eller ble den ikke tatt med? Visste han hvem jeg var, eller var jeg bare et nummer i rekken? Visste han alltid best for meg, eller spurte han meg hva jeg synes?

Erfaringslederen på det kurset fortalte bla. hvordan han hadde vært med å lage sin egen kriseplan. Han tok et eksempel fra sitt eget liv, han dro opp planen fra lomma. Han fortalte at her stod det at han hadde en bipolarlidelse, og hadde en tendens til å bli litt høy i perioder, og det stod på en måte hva som var tegnene på at dette hadde startet. Han hadde litt sånn lignende tegn hver gang, sånn at folk rundt han kunne vite det, og det stod også hva slags type hjelp han pleide å ha god nytte av, og hva som pleide være bortkastet eller krenkende. Hvis han kom til en ny lege eller akuttsituasjon så visste denne legen om det. Dette ble også sånne tips som han ga til de deltakerne, som da ble tryggere på at de faktisk kunne be om noe sånt.

Dette er jo ting som jeg tenker hjelpeapparatet burde tilby av seg selv, men siden det ikke alltid er sånn er det enda bedre om brukerne vet at dette kan de be om.

Så for å lage en liten avrunding så tenker jeg at de psykiske helsetjenestene har veldig bruk for den ervervede kunnskapen som folk har etter å ha gått igjennom psykiske problemer og utfordringer, med psykiske lidelser og møtet med behandlingsapparatet. Hva fungerer og hva fungerer dårlig? Både på individuelt nivå, men også på et mer generelt nivå. Jeg tenker jo at veldig ofte vil det å ha gjennomgått sånne ting gir en type styrke som vi har bruk for, og som det er utrolig uheldig at samfunnet ikke nytter bedre. Jeg tenker en del på de, i dag har vi 35 ansatte i Bergen Kommune, som har denne MB-utdannelsen og jeg tenker at mange av de ville gått på uføretrygd og vært inaktive , og sannsynligvis også være mye sykere. Det er vinn-vinn-vinn egentlig.

Dette er bare to eksempler som er materialiserte, eller det ene holder på å bli materialisert. Men jeg tenker vi må blir mer kreative i å finne ut hvordan vi kan nytte denne kompetansen og styrken bedre enn vi gjør i dag.

I England er for eksempel frivillig arbeid verdsatt på en annen måte. Det er en tendens i Norge til at hvis man ikke får betalt for noe, så er det ikke verdt noe. Det tror jeg er en stor misforståelse. Mange av de som jobber i Nottingham Recovery College er brukere som sier at «vi har hatt så mye glede av denne skolen, vi har lyst til å gi noe tilbake». Så de er med på praktiske arrangement, kanskje hvis noen trenger en person å sitte sammen med kanskje de første gangene de er med på kurs. Noen er veldig utrygge, så har de en sånn bank med frivillige, som kjenner skolen, som har vært frivillige, som kan bli med og som sier at det «gir meg noe å være med». Så jeg synes vi skal være mindre redd for den frivilligheten.  

Dypdykk 2Silje Grastveit