DYPDYKK 1: Hverdagsrehabilitering ved Smart Omsorg

Impact Challenge programmet ønsker å tilgjengeliggjøre kunnskap om demografiutfordringen, og vi transkriberer derfor innleggende fra Dypdykkene slik at flere kan få innsikt.

Hverdagsrehabilitering  
Smart Omsorg, Bergen kommune ved Linda B. Dalsgård

Skal vi holde dagens omsorgsnivå, så vil vi få et merforbruk på 800 millioner årlig. Det å tro at vi kan beholde de helsetjenestene vi har i dag, er hverken en bærekraftig eller realistisk utvikling.

I 2015 opprettet Bergen kommune et programkontor, Smart Omsorg. Endringer må til, og en måte å få disse endringene frem er å opprette prosjekter for nye løsninger og ideer. Smart Omsorg består av en rekke satsingsområder og ser blant annet nærmere på:

Hvilke tilbud gir vi våre brukere? Er det tilbud som vi bør fortsette å ha? Hvordan jobber våre ansatte? Hvordan er flyten mellom de ulike systemene? Det er veldig mange områder som trenger en forandring, og det finnes ikke én løsning som fikser det hele. Vi må lete etter både små og store løsninger innen mange ulike områder som tilsammen vil kunne bidra til totalen.

I Bergen kommune bruker vi for eksempel mindre tid i direkte kontakt med bruker sammenlignet med andre kommuner. Det betyr at vi bruker mindre tid på personlige møter med de vi skal hjelpe, og for mye tid på administrasjon. Dette må vi gjøre noe med.

Det er fort gjort å tenke at når en skal endre noe i helsesektoren, så handler det om å få opp gode ideer. Et eksempel er e-låsen. Hvem som helst av oss kan gå og få montert en e-lås på våre dører. Men, det er ikke like enkelt når dette skal effektueres ut til en hel befolkning. Kommunen må blant annet ta hensyn til personvern, eller hvordan den nye løsningen fungerer opp mot journalsystemer. Det er veldig mange hensyn å ta når det skal innføres nye løsninger.

Bergen kommune har et responssenter som nylig ble åpnet. Mye sensorteknologi er tatt i bruk i Bergen kommune i dag, men det er ikke slik at det bare er å finne på en god idé og gå rett til implementering, for dette tar også tid, og det er ikke alltid de gode ideene fungerer i praksis. En kan feks ha en bevegelsessensor som ligger under madrassen til en bruker med fallfare og som vil registrere og varsle dersom bruker ikke kommer tilbake igjen i sengen. En smart løsning, men så viser seg at også plasseringen av sensoren har mye å si. Ligger sensoren feil plassert ender man fort opp med å få mange falske alarmer.

Ett annet eksempel er Hverdagsrehabiliering – et prosjekt som gjerne ikke tenkes på som veldig innovativt. Tanken er at man gjennom å arbeide tverrfaglig møter brukeren med en mer helhetlig tilnærming, og at deler av den direkte pasientkontakten utføres av treningsveiledere. Det er ikke slik våre helsetjenester jobber i dag, selv om en gjerne burde gjøre mer av nettopp dette. Skal en bruker få mulighet for å delta i Hverdagsrehabilitering så må en være villig til å selv gjøre en innsats. Hele 30% av søkerne får faktisk avslag, mye pga at de ikke er motivert nok til å legge ned den innsatsen som kreves. Forebyggende arbeid forhindres ofte av at vi har alt for mange må-oppgaver, som forhindrer bedre samhandling i hverdagen. I så måte kan Hverdagsrehabilitering sees på som en innovasjon i kommunal sammenheng, for man klarer faktisk å få til en forebyggende handling gjennom samarbeid mellom ulike instanser.

Et av de overordnede spørsmålene her i dag er hvilke mulighetsrom vi står ovenfor? Jeg tror det ligger mange muligheter i forebygging. Hvordan kan vi forebygge funksjonsfall? Bysyklene er et godt eksempel på forebyggende helseaktivitet. Ingen kan påtvinge andre at de skal sykle mer, men en kan legge bedre til rette slik at valgmulighetene er lett tilgjengelig. Til syvende og sist er det vi selv som er ansvarlig for egen helse, og som former vår egen fremtid og utvikling.

Behovet er ikke alltid nye løsninger, behovet er like mye å få satt i gang, få satt i system, få implementert de ideene og løsningene som allerede finnes i systemet og få det til å fungere. Ideen er gjerne bare 5%, det er ikke nok å bare ha en god idé, den store prosessen handler om gjennomføringen – å få ført ideen ut i livet.

De kommunale utfordringene vi står ovenfor må vi ta hensyn til og vi kan ikke se bort i fra at vi står ovenfor en utvikling med flere eldre. På mange måter handler dette også om en holdningsendring. I klinikken i dag opplever en ofte at når noen har fått et funksjonsfall, så er det veldig greit om noen andre er med og gjør dem frisk. Når jeg spør en pasient om hvorfor de ikke kom eller gjennomførte et treningsprogram, så handler det ofte om at det ikke er så kjekt å gjøre det alene. Det er noe som må endres ifht det ansvar den enkelte tar for egen helse, og den forventningen som ligger der ifht at noen andre skal ta ansvaret når det er et eventuelt funksjonsfall. Vi må rigge oss for at den enkelte har mulighet for å ta det ansvaret.

Da handler det ikke nødvendigvis bare om nye løsninger, men om å bruke eksisterende systemer og løsninger smartere.