Hvorfor brukermedvirkning? OVE VESTHEIM

Ove Vestheim, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Ove Vestheim, Foto: Margrethe Vikan Sæbø

Ove Vestheim jobber i Helse Bergen som erfaringskonsulent på Bjørgvin DPS. Han sitter som leder i Erfaringspanelet psykisk helse og rus, Helse Bergen. Han er også med i flere prosjekter i Helse Bergen.


Hvorfor brukermedvirkning? Jeg skal snakke litt om dette, men også litt om meg selv og hvilken rolle jeg har i helsevesenet.

Jeg jobber som erfaringskonsulent på Bjørgvin DPS, en rolle som jeg søkte om i 2017. Jeg jobbet før det i private næringslivet, og følte at alt gikk på skinner. Jeg har jo vært både psykisk og fysisk syk før den tid, men plutselig sa øyelegen at nå får ikke du gjør bil lenger fordi du ser altfor dårlig. Du kan ikke kjøre bil med 20 grader sidesyn, og være blind på ett øye. Da valgte jeg heller å jobbe som erfaringskonsulent på Bjørgvin, noe jeg har vært veldig glad for fordi jeg har vært involvert i psykisk helse i mange år.

Jeg er også leder erfaringspanelet psykisk helse og rus, som er et rådgivende organ for psykisk helse. Jeg sitter også i flere prosjekter og styringsgruppe i divisjonen. Er bl.a. med i et prosjekt «helse og arbeid» som er et samarbeid mellom Bjørgvin DPS (seksjon for emestring og kortidsteam) og Poliklinikken for fysikalsk medisin og rehabilitering ved Nordås der klinikkene skal tilby samtidig arbeidsrettet behandling for sine fellespasienter. Målet er raskt tilbake til arbeid og studier for pasienter som deltar i prosjektet, der min rolle skal være brukerrepresentant og sammen med koordinatoren; skal bistå med planlegging av behandlingsløpene. Behandlere ved begge klinikker samarbeider tett i forhold til utvikling av samarbeidsmodellen, og om den samtidig behandlingsintervensjonen. Hvis dere vil vite mer så kan dere snakke med Trude Hjortland i Bjørgvin DPS, hun har all informasjon og er prosjekt ansvarlig.

Brukermedvirkning handler om at brukerne har rett til å medvirke, og tjenesten er pliktig til å involvere brukeren. Samtidig har brukermedvirkning en egen verdi, en terapeutisk verdi, og er et virkemiddel for å forbedre og kvalitetssikre tjenestene. Brukermedvirkning innebærer at brukeren betraktes som en likeverdig partner i diskusjonen, og beslutninger som angår han eller hennes problem. Dette er veldig viktig, og det tror jeg de fleste kjenner til.

Brukererfaring er en person som har en egen erfaring fra psykisk helse. Det bygger på kunnskap om hvordan det er å leve med psykisk problemer, hvilke behov man har ut ifra det man opplever i en hjelpetrengende situasjon.

Hva er effekten av smellen, og hvordan er det å komme tilbake til ulike kriser i mitt liv? For min del startet det for mange år siden. Jeg ble skadet som liten gutt, mista synet først på ett øye, og har opplevd både revmatisme og astma, men det var ingenting i forhold til det som skjedde 3. november 2007. Da kom presten på døra en natt, og sa at sønnen din, Andreas, som på den tiden bodde i Valdres, han har dødd i en bilulykke. Det er klart det er et hardt slag å få som far. Og samtidig har man to andre barn som en skal fortelle det budskapet til. Det var ikke enkelt, men vi reiste til Valdres der han bodde, gjennomførte begravelsen etter beste evne, og så fremover til å komme tilbake til Bergen.

Men, på vei hjem fra begravelsen til min sønn, så skjer det på ny en ulykke. Da krasjet vi. En trailer kom i motsatt retning på broen i Flåm, og smalt inn i bilen der et eldre ektepar satt, og i bilen vår. Her ble jeg fraktet til Haukeland i luftambulanse med alvorlig indre skader. Jeg fikk store hjerte, og lunge og bruddskader, og måtte legges i koma på sjukehuset.

Dette er tre uker etter ulykken, så der ser jeg faktisk ganske fin ut i forhold til hvordan jeg så ut da jeg kom inn. Men, jeg måtte tenke på veien videre. Hva er det som skjer nå? Hva kan jeg bruke for å komme meg videre? Hva er utfordringen min? Det var da å takke ja til å innleggelse på Solli DPS. Jeg var jo veldig sorgtynget, jeg var veldig fortvilet, jeg hadde mye vonde tanker og jeg måtte være riktig medisinert. Da var det utrolig godt å bli skjermet, å komme seg vekk i fra de tingene en hadde, istedenfor å komme hjem, noe som jeg da forbandt med presten som satt og fortalte budskapet om sønnen min. Nå følte jeg meg trygg, og fikk profesjonell hjelp på Solli DPS. Jeg fikk hvile, jeg fikk den gode hjelpen til å skåne de pårørende litt, mine barn og foreldre, og jeg fikk ta vare på meg selv da jeg var i selvmordsfaren. Selvmordstanker; det var ikke noe godt å ha det, men tankene kvernet i hode hele tiden. Jeg tenkte at «jeg må jo jobbe med meg selv, sammen med psykologene, sammen med terapeutene, sammen med legene for å få meg ordentlig medisinert og på en riktig og god måte, og på den måten kan jeg komme meg fortere».

Men det er en ting som jeg savna, noe jeg merket da jeg ble utskrevet. Det var ikke noen brukerstyrt seng. Det har kommet i senere tid. For jeg fikk jo tilbakefall, og da måtte jeg søke på nytt eller få hjelp igjen.

For meg har aktivitet, tilhørighet og forpliktelser vært drivkraften min. Jeg har trent knallhardt for å komme tilbake. Første perioden da jeg var ferdig på Solli DPS, på Beitostølen, trente jeg seks timer hver bidige dag, seks dager i uka. For jeg måtte trene meg opp både fysisk og psykisk egentlig. Det er klart at da jeg klarte å gå Besseggen var det en stor mestring for meg som i starten ikke klarte å gå 500 meter. Jeg fikk jo både livsutfoldelse, og glede samtidig. Jeg fikk bedre søvnkvalitet, bedre overskudd, jeg kunne gå på treningssenter og komme tilbake derifra, og jeg måtte trene meg ned i vekt for jeg hadde gått masse. Jeg var nesten 100 kg, i dag er jeg under 80. Det var en utrolig glede å se den forbedringen hele tiden.

Jeg fikk jeg en god mestringsfølelse, samtidig som jeg kunne hjelpe andre, jeg kunne gi de håpet, gi de muligheten til å leve videre. At jeg kan bruke meg selv litt som et eksempel.

Så det jeg gjør i dag, det er at jeg jobber både på individnivå og systemnivå på Bjørgvin DPS. Jeg synes det er en helt fantastisk jobb å ha; å være en bidragsyter til andre pasienter. Det gjør meg så utrolig glad å se at folk får det til. Det som er mitt eksempel er å lage en dagsplan, en ukeplan, velge en eller flere aktiviteter. Også er det dette med at det skal ikke skje så raskt; noen ganger så er man litt utålmodig i hodet, men så sier kroppen noe annet. Det har jeg faktisk merket nå og, det å starte noe på nytt med å skynde seg langsomt, det er vanskelig.

Rett før jul hadde jeg et hjerteinfarkt. Jeg hadde en full åpen hjerteoperasjon, og måtte sette inn tre bypass. Jeg var på vei til Danmark til et møte der nede, men jeg gikk til legen i stedet, og han sa «du har faktisk hatt et hjerteinfarkt, du må rett på Haukeland». Der var det full åpning og da hadde hjerte tørka ut. Jeg trengte en full bypass-operasjon. Da var det å skynde seg langsomt igjen.

Det gir meg masse glede å gå turer her i Bergen, det er ikke noe som er bedre. Ja, eller etter Beitostølen, så er det kanskje nummer to. Det å gå på treningssenter er kjempeviktig for meg. Det burde NAV tilby en del pasienter. Å få treningskort på treningssenter for folk som sliter psykisk for å gi mestring, å aktivisere seg og se at man kan kommer seg videre. Så jeg har en tommel opp for det, hvis man får muligheten til å få det til noen gang. Det må bli en del av det å få gå og trene i sosialsammenheng. Gjør man dette mange nok ganger blir det bedre. Så blir det automatikk i det, så blir du glad for at du gjør det. Du kan komme hjem til middag en om kvelden og si at du både har gjort nytte både mentalt og psykisk.

Så jeg vil si at alt er mulig.

Takk for meg.

Dypdykk 3Silje Grastveit